Lørdag 13.mars åpnet vi, medieelevene på Laksevåg vår egen utstilling i forbindelse med Borealis. Se bilder fra åpningen!
.
.
+ Borealiskonsert på Landmark – Gerhard Stäbler, Kunshu Shim, Casiokids, Kerry Yong
Habermas` ideelle offentlighet april 19, 2010
Notater fra den digitale fortellingen vi fikk i oppgave å lage i medietimene i forrige uke.
Det jeg i denne oppgaven vil ta for meg er hvordan den ideelle offentligheten bør være. Jeg vil presentere Jostein Gaarders kronikk, ”Guds utvalgte folk”, og se nærmere på paralleller og kontraster til filosofen og sosiologen Jürgen Habermas sine offentlighetsteorier.
Det som skiller det moderne samfunnet fra det tradisjonelle er at menneskene i det moderne samfunnet har en personlig frihet. Hvert enkeltmenneske er ideelt sett fritt og ukrenkelig, og har plikter overfor samfunnet som gjør at både det og enkeltmennesket utvikler seg. I tradisjonelle samfunn er det ofte lederen eller overhodet for samfunnet som tar avgjørelser, og ikke alle som i et demokrati, for eksempel.
For at et demokrati skal fungere, må menneskene i samfunnet ha tilgang til kunnskap for å kunne delta i debatten og stemme frem sine representanter på Stortinget. Mediene spiller her en viktig rolle – det er mediene som setter dagsordenen, og bestemmer hva vi skal mene noe om. Den ideelle offentligheten bør derfor være et samfunn der folk har tilgang på den kunnskapen som trengs for å kunne delta i den offentlige debatten, på en saklig måte.
Jürgen Habermas har beskrevet en rekke forutsetninger for den ideelle offentligheten. Sosiologen og filosofen hevder at man bør ha et klart skille mellom det private og det offentlige rommet. I det private skal mennesker kunne slappe av i en uformell atmosfære, og kunne være sammen med familie og venner, og samle krefter til arbeid og deltakelse i samfunnslivet. Her skal man dessuten få utvikle sine kunnskaper, erfaringer og opplevelser, og forvalte sine private interesser og verdier. Det Habermas hevder er at i den postmoderne offentligheten er det nettopp dette private som er blitt mer offentlig, noe som etter hans mening er feil.
Habermas har altså utviklet en egen modell for den ideelle offentligheten når det gjelder det klare skillet mellom det offentlige og private. Samfunnet kan deles i tre: Maktens rom, offentligheten og det private rom. Modellen mener mange kan kritiseres, fordi det for eksempel er så mye som skiller Habermas’ krav til en offentlig samtale fra en vanlig TV-debatt. Hvis man skulle følge Habermas sine krav, hadde vi nok hatt de samme type politiske debatter som det var på 60-tallet – saklig og ikke noe som helst intimitetstyranni – men også litt kjedelig i lengden?
Men vi kan dog ha nytte av filosofen og sosiologens offentlighetsmodell, selv om den er en svært forenklet fremvisning av samfunnet og de områdene som er relevante for å forstå hvordan ”den borgerlige offentligheten” fungerer i en demokratisk prosess.
Habermas sitt mål er at man med hjelp av en slik modell, i en diskusjon for eksempel, ikke trekker inn egne personlige interesser i saken – er objektiv og ikke subjektiv, slik at man dermed kan komme frem til en løsning/konklusjon i en sak – en fornuftig enighet.
Siden jeg i denne oppgaven skal se nærmere på om artikkelen ”Guds utvalgte folk” bærer preg av Habermas teorier, vil jeg her se etter eksempler på hvordan Gaarder blant annet argumenterer i teksten sin. Han skrev kronikken sin i Aftenposten, som i utgangspunktet var et innlegg i forbindelse med konflikten mellom Israel og Palestina. Avisen Aftenposten var derfor offentligheten han valgte å ytre seg i, og innholdet i kronikken kan vi kalle en moderne ytring, en blanding av det moderne og det postmoderne. Vi kan si at teksten minner om en postmoderne tekst, siden formen er en blanding av saklighet, litterære elementer og Det gamle testamentes språk- og uttrykksform.
”Guds utvalgte folk” skapte en omfattende debatt i medieoffentligheten. Han fikk kort forklart svært mye oppmerksomhet for teksten. Han møtte sinte motstandere i debatter, som var rasende på grunn av innholdet i teksten hans – mest formen provoserte dem. Noen ”motstandere” gikk til og med så langt at de truet Gaarder på livet hvis han ikke beklaget både formen og innholdet i det han hadde skrevet. Gaarder stod likevel for det han hadde skrevet, men ble likevel så skremt av truslene at han i en periode holdt seg skjult.
Det som blant annet bryter med Habermas sin modell av den ideelle offentligheten er at Gaarders tekst spiller mer på patos – følelser enn logos – det som er logisk. I Habermas teorier ville det være mer korrekt å bruke logos som retorisk virkemiddel.
Selv om det er mange postmoderne trekk ved denne hendelsen, men samtidig kan vi si at den bærer preg av et tradisjonelt samfunn – siden enkelte grupper ønsker å begrense ytringsfriheten, ved å true og skremme dem som ytrer seg til taushet.
Når det gjelder selve teksten er den etter min mening for mye bygget på Gaarders subjektive mening. Men ja, han snakker om ”oss”, at ”vi for eksempel ikke lenger anerkjenner staten Israel”. Som sagt spiller teksten for mye på følelser, og jeg skjønner godt at mange reagerte som de gjorde. Slike uttalelser kan føre til at minoritetsgrupper føler seg krenket. Men igjen; hvor går grensen for ytringsfrihet? Skulle ikke Gaarder ha fått ytre sine meninger? Det er uansett ikke mye av formen som stemmer med Habermas sine teorier om hvordan meninger skal ytres, for å oppsummere kort.
Hvis man hadde kunnet finne en mellomting mellom det som i dag er en typisk TV-debatt for eksempel, og Habermas teorier, tror jeg det kunne fungert. Overalt i mediene, og i TV-debatter prøver for eksempel ordstyreren som oftest å lage en størst mulig krangel mellom politikerne i valgkampen for å få flest mulig seere og best mulig TV-underholdning. Som vi diskuterte i klassen, så tror også jeg at hvis politikerne hadde fått kunnet snakket ut ordentlig – kanskje de nettopp kunne det hvis diskusjonen hadde holdt seg på et mer saklig nivå, uten personlige kommentarer og særinteresser – på Habermas sitt plan, kanskje folk kunne fått den kunnskapen de trenger for å delta i den offentlige debatten.
