.

.

+ Borealiskonsert på Landmark – Gerhard Stäbler, Kunshu Shim, Casiokids, Kerry Yong

Det jeg i denne oppgaven vil ta for meg er hvordan den ideelle offentligheten bør være. Jeg vil presentere Jostein Gaarders kronikk, ”Guds utvalgte folk”, og se nærmere på paralleller og kontraster til filosofen og sosiologen Jürgen Habermas sine offentlighetsteorier.

Det som skiller det moderne samfunnet fra det tradisjonelle er at menneskene i det moderne samfunnet har en personlig frihet. Hvert enkeltmenneske er ideelt sett fritt og ukrenkelig, og har plikter overfor samfunnet som gjør at både det og enkeltmennesket utvikler seg. I tradisjonelle samfunn er det ofte lederen eller overhodet for samfunnet som tar avgjørelser, og ikke alle som i et demokrati, for eksempel.

For at et demokrati skal fungere, må menneskene i samfunnet ha tilgang til kunnskap for å kunne delta i debatten og stemme frem sine representanter på Stortinget. Mediene spiller her en viktig rolle – det er mediene som setter dagsordenen, og bestemmer hva vi skal mene noe om. Den ideelle offentligheten bør derfor være et samfunn der folk har tilgang på den kunnskapen som trengs for å kunne delta i den offentlige debatten, på en saklig måte.

Jürgen Habermas har beskrevet en rekke forutsetninger for den ideelle offentligheten. Sosiologen og filosofen hevder at man bør ha et klart skille mellom det private og det offentlige rommet. I det private skal mennesker kunne slappe av i en uformell atmosfære, og kunne være sammen med familie og venner, og samle krefter til arbeid og deltakelse i samfunnslivet. Her skal man dessuten få utvikle sine kunnskaper, erfaringer og opplevelser, og forvalte sine private interesser og verdier. Det Habermas hevder er at i den postmoderne offentligheten er det nettopp dette private som er blitt mer offentlig, noe som etter hans mening er feil.

Habermas har altså utviklet en egen modell for den ideelle offentligheten når det gjelder det klare skillet mellom det offentlige og private. Samfunnet kan deles i tre: Maktens rom, offentligheten og det private rom. Modellen mener mange kan kritiseres, fordi det for eksempel er så mye som skiller Habermas’ krav til en offentlig samtale fra en vanlig TV-debatt. Hvis man skulle følge Habermas sine krav, hadde vi nok hatt de samme type politiske debatter som det var på 60-tallet – saklig og ikke noe som helst intimitetstyranni – men også litt kjedelig i lengden?

Men vi kan dog ha nytte av filosofen og sosiologens offentlighetsmodell, selv om den er en svært forenklet fremvisning av samfunnet og de områdene som er relevante for å forstå hvordan ”den borgerlige offentligheten” fungerer i en demokratisk prosess.

Habermas sitt mål er at man med hjelp av en slik modell, i en diskusjon for eksempel, ikke trekker inn egne personlige interesser i saken – er objektiv og ikke subjektiv, slik at man dermed kan komme frem til en løsning/konklusjon i en sak – en fornuftig enighet.

Siden jeg i denne oppgaven skal se nærmere på om artikkelen ”Guds utvalgte folk” bærer preg av Habermas teorier, vil jeg her se etter eksempler på hvordan Gaarder blant annet argumenterer i teksten sin. Han skrev kronikken sin i Aftenposten, som i utgangspunktet var et innlegg i forbindelse med konflikten mellom Israel og Palestina. Avisen Aftenposten var derfor offentligheten han valgte å ytre seg i, og innholdet i kronikken kan vi kalle en moderne ytring, en blanding av det moderne og det postmoderne. Vi kan si at teksten minner om en postmoderne tekst, siden formen er en blanding av saklighet, litterære elementer og Det gamle testamentes språk- og uttrykksform.

”Guds utvalgte folk” skapte en omfattende debatt i medieoffentligheten. Han fikk kort forklart svært mye oppmerksomhet for teksten. Han møtte sinte motstandere i debatter, som var rasende på grunn av innholdet i teksten hans – mest formen provoserte dem. Noen ”motstandere” gikk til og med så langt at de truet Gaarder på livet hvis han ikke beklaget både formen og innholdet i det han hadde skrevet. Gaarder stod likevel for det han hadde skrevet, men ble likevel så skremt av truslene at han i en periode holdt seg skjult.

Det som blant annet bryter med Habermas sin modell av den ideelle offentligheten er at Gaarders tekst spiller mer på patos – følelser enn logos – det som er logisk. I Habermas teorier ville det være mer korrekt å bruke logos som retorisk virkemiddel.

Selv om det er mange postmoderne trekk ved denne hendelsen, men samtidig kan vi si at den bærer preg av et tradisjonelt samfunn – siden enkelte grupper ønsker å begrense ytringsfriheten, ved å true og skremme dem som ytrer seg til taushet.

Når det gjelder selve teksten er den etter min mening for mye bygget på Gaarders subjektive mening. Men ja, han snakker om ”oss”, at ”vi for eksempel ikke lenger anerkjenner staten Israel”. Som sagt spiller teksten for mye på følelser, og jeg skjønner godt at mange reagerte som de gjorde. Slike uttalelser kan føre til at minoritetsgrupper føler seg krenket. Men igjen; hvor går grensen for ytringsfrihet? Skulle ikke Gaarder ha fått ytre sine meninger? Det er uansett ikke mye av formen som stemmer med Habermas sine teorier om hvordan meninger skal ytres, for å oppsummere kort.

Hvis man hadde kunnet finne en mellomting mellom det som i dag er en typisk TV-debatt for eksempel, og Habermas teorier, tror jeg det kunne fungert. Overalt i mediene, og i TV-debatter prøver for eksempel ordstyreren som oftest å lage en størst mulig krangel mellom politikerne i valgkampen for å få flest mulig seere og best mulig TV-underholdning. Som vi diskuterte i klassen, så tror også jeg at hvis politikerne hadde fått kunnet snakket ut ordentlig – kanskje de nettopp kunne det hvis diskusjonen hadde holdt seg på et mer saklig nivå, uten personlige kommentarer og særinteresser – på Habermas sitt plan, kanskje folk kunne fått den kunnskapen de trenger for å delta i den offentlige debatten.

Tirsdag 9.mars åpnet tre familier leilighetene sine for publikum i Kalmarhuset i Bergen sentrum.

Kalmarhuset er et av Bergens mest kjente funkisbygg. Huset har en lang og spennende historie, noe som gjorde at den kunstneriske lederen for Borealis, Alwynne Pritchard, valgte å bruke bygget til akkurat denne konsertserien.

Handler om å være til stede

Konsertserien Avgarde av og med en gruppe bergenske musikere begynte i 2006 å fremføre komposisjoner for hverandre. Under årets Borealisfestival spiller de hver kveld et utvalg av scener fra Benedict Masons bok outside sight unseen and opened. 

Ricardo Odriozola er kjent komponist og fiolinist, og er ansatt som Førsteamanuensis ved Griegakademiet i Bergen. Han er også leder for Avgardekonsertene som skal fremføres hver kveld denne uken.

- Masons stykke heter Mask. Tanken er å gjøre alt det som står visuelt. Vi, for eksempel, har tatt et kjent musikkstykke av Bach som vi gjør visuelt. Samtidig tar vi i bruk nye ting, og resultatet blir en kombinasjon, en maskering. På en måte kan vi derfor si at det er en urframføring på festivalen i år.

- Også John Cage gjorde lignende ting. Du får instruksjoner om å ”gjøre sånn, se hva som da skjer”. Det er alltid noe som blir annerledes på slike fremførelser. Notene er de samme, du spiller ikke feil eller riktig. Likevel er det ikke det samme for hver gang. Man er avhengig av å være til stede under opplevelsen og i øyeblikket, som man ikke får oppleve igjen. 

Odriozola er opptatt av at man må spisse ørene. 

- I dag er vi vant til at all musikk er forsterket, og vi hører den gjennom et elektrisk system. Derfor er det fint å få med seg den akustiske klangen i rommet under disse konsertene, sier han. Han har også med seg elever fra Greigakademiet på forestillingene sine. 

- Det er veldig god trening for elevene å trene på å fremføre stykker som dette. Det er jo helt utenfor mainstream, noe de ikke er vant med i det hele tatt. Derfor er det bra for dem å stå fram og fremføre slike sære ting. 

Spennende prosjekt

En av dem som har åpnet leiligheten sin for publikum er Arne Mohn-Olsen. Han forteller at han gladelig vil vise frem det spektakulære bygget til dem som er interessert. 

- Vi ble kontaktet av Alwynne for rundt et år siden, og vi takket ja til å åpne leiligheten vår her på toppen. Dette var helt nytt for oss, vi har jo aldri vært med på noe lignende tidligere. Det har vært et veldig spennende prosjekt å være med på, og det var en flott åpning av festivalen i dag. Det var god stemning, og festivalarbeiderne hadde pyntet gangene og heissjakten i huset med lys i forskjellige farger.

Bryter avstander

- Dette var skikkelig gøy, og noe jeg ikke har vært med på tidligere, sier en av publikummerne som er med på den guidede turen rundt i Kalmarhuset. 

- Det er ganske rart å komme inn i andre folks hjem til en konsert. En helt ny atmosfære og veldig spennende, men tror ikke at jeg selv kunne åpnet leiligheten min på denne måten.

Eivind Buene, som selv er samtidsmusiker, er også fornøyd med konserten. 

- Veldig god stemning og fin musikk! Det er veldig sosialt å gå sammen rundt på konserter, og det bryter avstanden mellom publikum og utøver. 

Buene har tidligere sammen med Charlotte Evensen hatt privatkonsert i egen leilighet i Oslo, og begge er enige i at dette var et bra opplegg.

- Huskonserter har jo også tidligere vært veldig populært, det er en slags bølge som kommer og går. Det er blitt mer vanlig i det siste å ha fremføringer som foregår på samme plan som publikum er, en blanding av scene og klubb.

Utfordrer grenser

- Åpningen av årets Borealisfestival er preget av at vi skal ta byen i bruk, forteller Gunnhild Timannsvik, produsentansvarlig for Kalmarhuskonsertene.

- Åpningen av hele Borealis 2010 startet på Vågen, som er et sted der alle kan være med og delta. Alle kjenner dessuten til Kalmarhuset, og er sikkert nysgjerrige på bygget. Derfor passet det perfekt! Vi har også vært heldige med leilighetene som blir brukt. Det egner seg så godt til å sette instrumenter midt i stuen, slik at publikum kan sitte i sofaen og se på, akkurat som i en privat sammenheng.

Aashild Grana, som selv tidligere satt i Borealisstyret, er også med på runden i bygget.

- Dette var en veldig god måte å åpne festivalen på. Slikt som dette skjer sjelden, det utfordrer grensene mellom det offentlige og private på en spennende måte, og det skaper en ny interessant arena.

I år skal elever fra Laksevåg videregående skole som skal fronte den kjente musikkfestivalen Borealis.

Tekst og foto: Johanne Heien

Borealis er en internasjonal samtidsmusikkfestival som årlig arrangeres i Bergen. Ved medielinjen på Laksevåg videregående har 3.klassingene fått i oppdrag å lage en utstilling til festivalen. Den skal vises på Hovedbiblioteket i Bergen.

Laksevåg videregående skole er en av fylkets største skoler med til sammen rundt 850 elever. For fire år siden ble medielinjen på skolen startet opp, og gjennom tre år er elevene innom mange ulike typer mediefag, som film, foto, journalistikk, grafisk design og informasjonsarbeid. Nå skal medieelevene vise hva de kan i den virkelige verden. 

Utlevering, ikke bare innlevering

- Oppgaven vår er å tenke gjennom hva vi selv forbinder med Borealis, sier Marte Teigen. Hun og klassekameratene begynte på oppdraget sitt rett før jul. Siden da har de brukt alle medietimene de har til rådighet på skolen til prosjektene. 

- Vi har stått veldig fritt til å selv bestemme hva vi ville jobbe med, sier Daniel Askeland. 

- I begynnelsen diskuterte vi mye hva vi selv forbinder med denne typen musikk. Vi kom etter hvert fram til at vi ville vise samtidsmusikk gjennom våre øyne, gjennom oss som ikke helt vet hva det er. 

- Vi er jo amatører, men dette blir vår definisjon av hva samtidsmusikk er, legger Eirik Soligard til. 

- Det er nok mer prestasjonsangst nå enn ellers, sier Linn Nitter. – Nå må produktene faktisk være ferdige i tide, og det skal være bra. Dette er på en måte en utlevering, ikke bare en innlevering. 

Ulike uttrykk

I klasserommene produseres det alt fra filmer, plakater, digitale program og spill til radioprogram og musikk. 

- Borealis er et utrolig spennende prosjekt! sier elevene i kor.

De har brukt mange ulike metoder og teknikker for å utvikle ideene.

- Det var ganske vanskelig til å begynne med. Elevene hadde en såkalt brainstorming i klassen, der de laget en oversikt over ulike assosiasjoner elevene hadde til Borealis. Deretter ble de satt sammen i mindre grupper for å utvikle ideene sine videre. 

- Vi skrev nye stikkord, diskuterte og slang ut alle ideene vi kom på. Etter hvert ble vi enige om hvilke ideer vi ville jobbe videre med, sier Marte. – Det var en veldig effektiv måte å komme i gang med oppdraget på!

Hjelper hverandre

Noen av elevene arbeider individuelt, siden de selv vil ha kontrollen over hele prosessen, mens andre jobber i grupper. Men alle har en responsgruppe, der de kan diskutere hverandres prosjekter, og gi hverandre råd hvis det er noe de ikke får til.

- Å jobbe i gruppe er veldig flott. Da blir du pushet litt ekstra, og du får støtte fra andre til det du holder på med. Det er veldig varierende hvem som jobber mest og gjør mest, så sånn sett er arbeidet ganske likt fordelt. Når man jobber i gruppe må man gjøre det man skal, ellers går det dårlig med både deg selv og de andre som er på gruppen din, sier Mats Ruben Opskar.

Påbudt å bryte regler

Elevene forteller at de har lært at i samtidskunsten er det gjerne påbudt å bryte regler.

- Dette er jo noe nytt. Vi blir utfordret til å gjøre noe vi ikke kan og ikke er vant til. Tidligere har vi spilt inn mye musikk, men det er mer sjangere vi har greie på, sier Eirik Soligard, som har valgt å produsere lyd til festivalen. Han og tre andre gutter fra klassen er i gang med å lage et radiopogram, der de selv vil produsere sin egen samtidsmusikk, hovedsakelig jingles som skal brukes i programmet. De skal senere opptre på festivalen for å vise hva de har laget. Elevene er enige i at det både er skummelt og gøy på samme tid å skulle fronte en slik festival.
- Det er en skrekkblandet fryd, men en stor, gylden mulighet smiler Linn.  

I lydgruppen holder alle med det samme prosjektet, men likevel jobber de også individuelt. Det endelige produktet deres blir fire radioprogram, der de alle får prøvd seg som både programledere og Dj-er. 

- Vi har tatt opp og spilt inn alt råstoffet vi trenger til prosjektet vårt, og vi har allerede spilt inn mye. Så nå er vi på en måte i sluttfasen, sier Ivar Hopland. – Det som gjenstår for ferdigstillelse av produktene våre er litt miksing og redigering.

- Vi spiller inn musikk i studio, og improviserer etter hvert, forklarer Øystein Oen. De har også intervjuet Alwynne Pritchard, som er kunstnerisk leder for Borealisfestivalen.

 – Vi har tatt opp det hun sa i intervjuet på lydbånd, og så har vi mixet det slik at det blir en del av musikken, forteller guttene. 

 – Det er ikke spesielt mye rytme, men heller litt improvisert og uryddig. Samtidsmusikk vil vel si at ting ikke skal være så typiske som de pleier. Det handler litt om å bryte regler innenfor musikken.

Fakta:

Borealis er en samtidsmusikkfestival som hvert år arrangeres i Bergen. For mer infomasjon – www.borealisfestival.no

Spent på resultat

Medielærerne på Laksevåg er spente på å se resultatet av hva elevene lager.

Grethe Melby, som er medieviter og lærer i medier og kommunikasjon på Laksevåg videregående skole, satt tidligere i styret for Borealis musikkfestival. Det var derfor en flott mulighet for elevene å samarbeide med akkurat denne festivalen. 

- Jeg syns elevene jobber veldig bra. Jeg gleder meg til å se resultatene! 

- Det som passer så godt i dette prosjektet er at samtidsmusikk er helt på slutten av uttrykkshistorien. Elevene har gjennom sine tre år her gått gjennom tidligere tiders uttrykk, og samtidsmusikk er så nytt som vi kan få det. 

Det at elevene som amatører skal fronte Borealisfestivalen ser ikke Grethe på som noe problem, heller tvert i mot. 

- Borealis har en kunstnerisk profil, som er åpent for ulike typer publikum. Festivaldriverne er interesserte i alle tiders uttrykk, ungdomskonserter på Travparken, og også bruk av helikopter på konsert. Ideen er å gripe inn i det hverdagslige, og ikke gjøre ting for spesielt. Dette er noe for alle. 

Lydlærer Andre Algrøy er enig.

- Det at elevene skal utvikle kommunikasjonsstrategi for festivalen, er veldig rett i Borealis-ånd. De er i mot autoriteter, og jobber heller mot dem. Festivalen flotter seg ikke med de store navnene, det skal heller være litt underground, og ha med ungdom, nettopp fordi ungdommer ikke blir betraktet som eksperter, sier Algrøy engasjert. 

- Hvis ungdommer produserer noe bra, blir det kjempetøft.

Vi har forandret på storyboardet vårt underveis, blant annet fordi vi innimellom har sett at klippene ikke passet så godt sammen som vi først trodde. Noen av scenene har vi også fjernet helt, fordi de ikke ble sånn som vi hadde sett for oss.

Onsdag jobbet vi som gale i de to medietimene vi hadde, før vi etter skolen traff hverandre for å ferdigstille alt. Vi satt på kafe, der vi gikk gjennom filmen flere ganger, og byttet og flyttet på klipp for å få det i riktig rekkefølge. Selv om ideen vår i utgangspunktet var å ha en film der ingenting henger sammen, var det likevel enkelte ting som måtte til for at ikke filmen skulle bli et totalt rot. Det tok dermed lenger tid å bestemme oss for rekkefølge enn vi først hadde tatt med i beregningen. Vi fikk bygget opp en dramaturgi, og samlet de mest ”dramatiske” klippene til klimakset i filmen, på toppen av Hollywoodmodellen. Deretter går det saktere og det avsluttes.

Nå er filmen endelig levert inn, og vi venter spent på respons.

Underveis denne uken fikk vi noen tekniske problemer, blant annet at ting ikke ble lagret som de skulle, og vi måtte gjøre mye om igjen. Veldig irriterende, og vi leitet oss frem til metoder for å unngå de irriterende feilene. Det er fortsatt noe galt, men vi får være tålmodige. Det som også var veldig ”skrekk og gru” denne uken var at noen av de viktigste klippene vi hadde til filmen forsvant for oss. Vi hadde det på kameraet, overførte det til pc-en og trodde det ble lagret der. I stedet fant vi dagen etter ut at det ikke var der. Vi hadde gjort en feil, og hadde vært altfor optimistiske når det gjaldt hvor vi plasserte filen, og hvordan den ble åpnet i Adobe Premiere. Vi leitet desperate gjennom alle kassettene på utstyrsrommet, men fant den ikke. Vi hadde overhodet ikke tid til å spille inn klippene på nytt, og alternativet ble å droppe scenene. Noen dager senere dukket klippene plutselig opp likevel. Da var vi veldig lettet. Og vi fikk en viktig lærepenge. Vi bestemte oss raskt for at det aldri skal skje igjen

Onsdag og torsdag har vi også brukt til litt småklipping, og vi har også jobbet litt med og diskutert egenvurderingen vår når det gjelder Borealisprosjektet.  Jeg fikk også gjort teksten min helt ferdig og sendt inn til Sydvesten. Blir artig å se når den kommer på trykk!

Denne dagen fikk vi også litt småkjeft av læreren vår, siden vi ikke har vært så veldig effektive som vi burde ha vært den siste tiden. Uten all småpratingen og surringen vår tror jeg vi kan være enda mer effektive. Vi hadde derfor et produksjonsmøte innad i gruppen, der alle var enige om å være mer fokusert fremover slik at vi kan nå målet vårt om å bli ferdig med det vi skal.

Onsdag og torsdag gikk vi gjennom mye i fellesskap, og vi jobbet også med egenvurderingen vi skal gjøre av det vi har jobbet med i forbindelse med Borealisprosjektet hittil.